Litt om magedans

Litt om magedans

På arabisk kalles magedans for ‘raqs sharqi’, og dette kan oversettes direkte som ‘dans fra østen’ eller ‘orientalsk dans’. ‘Raqs’ betyr dans mens ‘sharqi’ betyr ‘østen’ eller orientalsk. Raqs sharqi refererer til scenepresentasjonen slik den er fremfør av profesjonelle, og basisbevegelsene består av intrikate hofteartikulasjoner, flytende armbevegelser og svingende bevegelser med torsoen.

Alt dette utvides med gulvarbeid, spilling med fingersymbaler eller bruk av gjenstander/utstyr som slør, pinner, sverd og mer til. På scenen fullføres magedans som regel av en solodanser, dog finnes det også trupper som fremfører sammen. Dansere vil ofte bruke begrepene magedans og orientalsk dans for å referere til de forskjellige typene dans.

Fra Midtøsten

I Midtøsten er orientalsk dans basert på folkedans og gjerne utført av både menn og kvinner, gamle og unge i familiesammenkomster, bryllup og fester generelt. De er profesjonelle artister som vanligvis fremfører i brylluper, nattklubber, teatre og på TV. Selv om det er viden spredt over hele Midtøsten er det først og fremst i Egypt, Libanon og Tyrkia kunstformen virkelig har blomstret. I og med at dansen er en integrert del av kulturen i Midtøsten og virker helt nødvendig og viktig i feiringer, er dansing på generelt grunnlag ikke vurdert som et spesielt respektert yrke i Midtøsten. De som er profesjonelle artister blir ofte forbundet med dårlig moral og prostitusjon. Mange orientalske dansere som befinner seg utenfor Midtøsten og som er i kulturer for offentlig dans ikke blir sett på som upassende, prøver ofte å få dansen bort fra slike bånd ved å fokusere mer på dansens verdi som kunst og familievennlig underholdning.

Orientalsk danser

Den sanne opprinnelsen til denne kunstformen er heftig debattert. Det som med sikkerhet kan sies er at elementer av dansen er tatt fra mange av regionene som møttes og ble blandet Midtøsten av handel, krig og reise. Noen er spesielt innflytelsesrike og dette er Afrika, Tyrkia, Hellas, Persia, Rom-folket og de arabisk-talende landene. Spesielle bevegelser slik som magerullingen og ‘flagringen’ kan spores til fødselsritualer fra noen Berber-stammer i Nord-Afrika, noen Beduin-stammer i Arabia (før Saudi) og andre.

Danseformen ble eksportert til mange land og mange variasjoner av den blir det undervist i og fremført over hele verden. Innflytelse fra vesten og Russland på denne danseformen har gitt den en helt ny dimensjon. Utstrakt bruk av slør, sverd og noen ganger slanger er nå nokså vanlig, og innflytelsen av jazz og ballett ofte vises. Les mer her om de forskjellige dansevariantene som har utviklet seg ut i fra den ‘opprinnelige’ orientalske dansen.

Også kjent som magedans

Begrepet ‘magedans’ ble lansert i 1893 av Sol Bloom, en impresario på noen utstillinger i Chicago. Han gjorde det med vilje for å pirre de ‘snuskete’ tankene til menneskene i den viktorianske æraen som ville betale nesten hva som helst for å se noe som var slibrig – slik at de kunne gå hjem og late som de var sjokkerte!

‘Magedans’ blir derfor nå av mange vurdert for å være en lite respektfull benevnelse, mens andre prøver å gi ordet en ny mening til tross for dets historiske dårlige rykte.

Uansett hva man kaller det for så har dansen vist seg å bli en produktiv og godt likt kunstform, og mange deltar i undervisning for de fysiske og emosjonelle fordelene dette gir. Orientalsk dans er kjent som en treningsform som er gunstig for kroppen, samtidig som en person får muligheten til kle seg pent og la den indre skjønnheten skinne gjennom. For noen har det blitt et yrke og noe man forfølger gjennom hele livet, slik at man sprer kunnskap og kan vise dansen i det aller beste lyset. Mange andre igjen liker rett og slett å se på og nyte dansen!